Side:Det Ny Testament oversat med Anmærkning til Oplysning for kristne Lægfolk Bind II.djvu/227

Fra Wikisource, det frie bibliotek
Denne side er blevet korrekturlæst

217

Pavlus's Brev til Galaterne, 3. Kap.

mange, men som om én: "og din Sæd," det er Kristus[1]. Hermed mener jeg da: en Pagt, som forud var stadfæstet af Gud, kan Loven, som fire hundrede og tredive Aar derefter blev til[2], ikke sætte ud af Kraft, saa at den gjør Forjættelsen til intet. Thi er Arven udaf Lov, er den ikke længer udaf Forjættelse[3]; men til Abraham har Gud skjænket den ved Forjættelse. Hvad er da Loven til? Den blev tilføjet for Overtrædelsernes Skyld[4], indtil den Sæd kom, som Forjættelsen lød paa, og anordnet ved Engle[5], ved en Mæglers Haand. Men en Mægler er ikke for én; Gud derimod er én[6]. Er saa Loven imod Guds Forjættelser? Det være

    som om mange, d. e. naar i Forjættelserne Ordet Sæd ikke er brugt i Flertal, men i Enkelttal, viser det, at der ikke er to "Sæde" (Ætter), saa at én skulde arve Velsignelsen udaf Lovs-Gjerninger, en anden udaf Troen, men der er kun én Abrahams-Æt, den som aandelig er indesluttet i Kristus.

  1. Da Pavlus ellers altid, baade i dette Afsnit (V. 29) og andensteds (Rom. 4, 13. 16 o. a.), forklarer "Abrahams Sæd" om hele hans Æt, kan Meningen her ikke være, at Enkelttallet Sæd skulde betegne Kristus som Enkeltperson; men den Abrahams-Sæd er Kristus, dels fordi hele Abrahams-Ættens (det troende Israels) Udvikling har sit Endemaal i ham, dels fordi den forjættede Velsignelses hele Fylde er indesluttet i ham som Hovedet, saa at man kun kan blive et Lem af Abrahams Æt ved at tro paa og indlemmes i Kristus (V. 14. 29), og i ham ere alle de troende, trods al ydre Forskjel, en Enhed (V. 28).
  2. 2 Mos. 12, 40.
  3. Og saa er Forjættelsen "gjort til intet" (V. 17; Rom. 4, 14).
  4. Loven blev tilføjet, ved Siden af Forjættelsen, dog ikke som om Gud vilde give et Tillæg, der skulde ændre Frelsesvejen, men for Overtrædelsernes Skyld, ɔ: for at Synden skulde fremtræde som bevidste Overtrædelser (se Rom. 4, 15; 5, 20 Anm.); og saaledes blev Loven for Israel en Opdrager til Kristus og til Troen (til Forjættelsens Opfyldelse). — V. 19. 20 viser, at det baade af Lovens Væsen og af dens Tilblivelse fremgaar, at den er noget midlertidigt og er underordnet Guds Naadepagt.
  5. Se Ap. Gj. 7, 53. Loven blev given ved Tjenere, Forjættelsen af Gud selv.
  6. Eller: en Mægler tilhører ikke én (men to Parter), d. e. hvor der er en Mægler (her: Moses, se 5 Mos. 5, 5), er der ikke én, men to Parter, og den Pagt, som sluttes ved en Mægler, bliver altsaa usikker, idet den beror paa, at begge Parter opfylde hver sin Del af Overenskomsten.