Side:Fra Hytterne.pdf/120

Fra Wikisource, det frie bibliotek
Denne side er blevet korrekturlæst

108

Hans og Trine.


Hans svarede ikke, men gav sig atter til at fløjte svagt.

«Kunde du nu ikke nære dig længer, din lange Dreng, uden du skulde begynde paa den Slags Ting? … Det kunde du ellers tidsnok rage dig ind med, tykkes mig.»

Hans vedligeholdt haardnakket sin Tavshed og saa' gjennem Vinduet op paa den blaa Himmels blegrøde Aftenskyer.

«Havde det saa endda været en skikkelig og ordentlig Pige, som man kunde være bekjendt … og ikke en Skidetøs … der hverken har hvit eller hvat og knap nok Særken paa Kroppen vel … jo, det er saamænd kønt, er det .... det skulde man ha'e tænkt om dig, at du skulde ha'e baaret dig saadan til .... det har man for det, at man har givet dig en god Oplæring baade med det ene og det andet .... Hvad tænker du vel, Provsten siger, naar han faar det her at høre … han, som altid var saa god og nedladende imod dig … det havde han vist ikke tænkt, at du skulde skabe dig til Nar for Folk med saadan en Daase … Datter af en gammel Drukkenmaas … jo, det er saamænd kjønt, er det ....»