138
Vandreren.
og dens stinkende Halm. Tilsidst faldt hans Øje paa en Stok, som den gamle havde liggende hos sig i Sengen; og da han spurgte Konen, hvortil hun kunde bruge den, lo hun og sagde:
«Den bruger hun sgu til Rotterne, de Skarnagtigheder, som er saa fæle ved hende om Natten, saa de er nær ved at æde hende op. Hele Diget derude er saa fuldt af det Skab; og saasnart det bli'er Mørkning, kommer de herind og rumsterer saadan rundt i hele Huset og i Sengehalmen, at hun ikke kan faa Ro. Det er ikke længere siden end forgangen, at de aad et helt Brød op for hende; og jeg havde endda lagt det herop paa Ovnen; for at det ikke skulde komme i Fortræd … er det ikke sandt, hvad jeg si'er, Else?»
Den Gamle forsøgte at nikke. Hun slap ikke den fremmede Mand med sine stirrende Øjne.
Da han en Timestid senere stod oppe
paa Fjordbakkernes fede Lerjorder, gik just
Solen ned i Vest over en smal Stribe af
gyldengult, der strakte sig langs Horisonten
under det mørke, tunge Skytag.