Side:Guds Venner.djvu/139

Fra Wikisource, det frie bibliotek
Denne side er blevet korrekturlæst

XII

Bisp Ottomar rykker Taarnkamrets Vindue op.

Frisk Luft er der ganske vist intet Haab om, men dog til en Forandring om Luft, er den end nok saa lummer.

Lummer? Den er hed som en Bagerovns.

Den strømmer ikke ind til ham. Han mærker den først, da han stikker Hovedet ud og støder Panden imod den. For den synes at staa derude som en fast, urokkelig Ting.

Af alle de mange trykkende Dage er denne den mest trykkende.

Ikke heller har Øiet nogen Glæde af Himmellyset.

Det er blændende nok, men søvnigt, næsten farveløst blaalig-hvidt og ensformig stillestaaende som Luften. Over Skovkammen staa et Par matrødlige Skybobler. De se ud, som om de vare fyldte med Ørkenhede og vilde briste for at vælte den over Liden ned i Dalen, snarere end at de skulde bringe kjølende Uveir. For i ugevis har man nu Dag for Dag set saadanne Skyer danne sig i Horisonten.

Uvillig slaar Ottomar Vinduet i.

Saa heller atter Taarnkammerets lidt mugne Luft og det dæmpede grønlige Lys fra Smaaruderne.

Med Undtagelse af den korte Tid, som det fælles Middagsmaaltid tog, har Ottomar tilbragt hele Dagen i sit