Side:Guds Venner.djvu/85

Fra Wikisource, det frie bibliotek
Denne side er blevet korrekturlæst

77

Verden, og min ædle Herre foretrækker at ligge i "sit gamle Taarnkammer!" Og jeg, som ikke anede, at han nogensinde før havde sat sin Fod over denne Tærskel! Altsaa, han har været hjemme her paa Borgen i sine unge Dage, aabenbart før Hugo von Laufen blev Herre her, og denne har han ogsaa kjendt helt vel. Og hans Enke, Fruen her, som er smuk nu — skjøndt ikke min Smag — og maa have været smukkere den Gang! Der gik Blikke frem og tilbage dem imellem, som strax igaaraftes var mig paafaldende; det havde nok været værd at høre hvad de To havde at sige hinanden i den lange Samtale i Lysthuset, som i det Høieste var at betragte som et Exordium!

"Han var blot saa villig til at lade mig gaa for at blive af med mig og have friere Hænder til atter at faa hende under fire Øine; og det Ærind i Elisabethinerhuset gav han mig kun, for at jeg skulde blive længere Tid borte.

"Naa lykkeligvis er jeg jo paa Veien — av! en fordømt knudret Vei, man maa passe paa sine Tanker, at de ikke løbe for langt forud for Fødderne! — paa Veien til min Kilde, som er en Øltønde. Forresten, hvad de sidste finere Gaader angaar, saa haaber jeg mere paa at kunne stille min Tørst ved min friske lille Borgkilde deroppe.

"Ja, sandelig, naar Kromanden er en Forsynets Finger — og en fed, fedtet Finger er det! — saa er Frøken Gertrud en hel Haandsrækning, og det en, der ikke blot er blød og behagelig, men som mulig, ret benyttet, kan bringe En et godt Stykke tilveirs. Jeg vilde være en Nar, hvis jeg ikke tog den Side ogsaa i Betragtning. Hvis det lykkes at overbevise den naadige Frue om slemt Kjætteri, saa at hun maa gjøre Bod i et Kloster — vi vil ikke