Side:Luftslotte.djvu/131

Fra Wikisource, det frie bibliotek
Denne side er blevet korrekturlæst

BARN JESUS ❧

128

hvide Hals og lo skælmsk ad de rådvilde Drenge, der pegede op mod Fjældsiden, hvor en mægtig Klynge lyserøde Roser svævede frem og tilbage i Vinden som en Sky, Morgenrøden havde glemt på Klippetinden.

Mirjam, som de alle elskede, var blevet ked af deres Leg, og havde sagt, at de skulde hente Roserne ned til hende, hun vilde binde Kranse til sig og dem, og så skulde de lege Rosendansen — men nu kunde de ikke — å nu kunde de ikke — ti hvem turde vel kravle derop? — å det var jo rent umuligt — — — de så på hverandre, og de så på Mirjam, men hun lo ubarmhjærtigt og drilsk:

„Jo vist så — hent dem!“

„Jesus —“ en Hånd trak i den løse Kjortel, han så ned i Johannes' opadvendte, magre Ansigt med den krumme Næse og de brune Øjne — hans smalle Mund stod åben om de hvide Tænder, „de vil have Roserne, og de kan ikke.“

Jesus så op mod Rosenklyngen og tøvede — men nu kom hele Flokken stormende med Mirjam i Spidsen.

„Å — du tør nok, dig vil det ikke gå galt, du kan jo slet ikke falde — å, du er altid så sød — hent dem bare, så skal vi lege så morsomt! Mirjam vil flette Kranse til os, og vi skal danse Rosendansen!“

Han skottede til Johannes, hvis mørke Øjne funklede, og som knyttede sin magre Hånd.

„Nej, nej“ — hviskede han og så endnu en Gang derop.

„Å jo, jo!“ bad de og trængte sig sammen om Stenen, „å jo — for min Skyld — for min Skyld,“ tiggede de i Munden på hverandre og strakte bedende Hænderne ud.