Side:Luftslotte.djvu/49

Fra Wikisource, det frie bibliotek
Denne side er blevet korrekturlæst

MARPESSA ❧

46

Din Livstråd spindes evigt i evig Ring, som Havet evigt ruller om Hellas' Kyster, min er kort som Araknes sitrende Spind og mer skrøbelig end det. Hver Dag er dig et Bad i Kastales Kilde til strålende Ungdom, hver Dag er mig en Dråbe Gift fra Akerons Flod til snarlig Henvisnen og Død. Og en Gang vil den Dag komme, da du glemmer mig, som Eos glemte Titonos. En Dag måtte vi skilles, og jeg nedstige i Karons frønnede Færge til det evige Mørkets Bo, mens du vandrede op til det salige Liv og det aldrig sluknende Lys. Opfostret på Jorden lad mig blive på Jorden og følge Jordens Søn frem til min Skæbne, Tartaros' altopslugende Mulm.“

Den skælvende Sølvstreng tav, og Marpessa sad stum i sit Slør.

Apollon løftede hæftigt sit Hoved, men hans Læber blev stående åbne, og han bøjede brat sin Nakke. Og da blev der taust mellem de tre på den stille Eng, kun Fuglene sang ned til dem fra de høje Olivenskove, og oppe under Himlen skinnede Morgensolen på Tindernes hvide Sne.

Apollon flyttede sin sandalgyldne Fod som for at gå, men da mødte hans Øjne Marpessas. Og som den svage, himmelfarvede Kilde synkeri Havets evige Blå, sank Pigens Øjne i Gudens hvælvede, store.

De sitrede bægge ved det Blik, men Idas, som så det, rystede stærkere på sin Fod end det sumpfødte Siv for den dødsbebudende Storm.

Og da vendte Apollon sig langsomt og vandrede bort over Engene. Hans høje Ryg var bøjet og hans Hoved sænket, den gyldne Bue hang slapt i hans Hånd og slæbte gennem det blomsterprikkede Græs.