Side:Møllen.djvu/482

Fra Wikisource, det frie bibliotek
Denne side er blevet korrekturlæst

470

Nu strækker den Ryggen, letter den ene Forpote og rækker Hals og bevæger sit bredkjæbede Hoved — det ligner lidt Lises, som ogsaa havde saa brede Kindben — bevæger det ganske, som naar den gned sig op ad Lises Ben — men der er ikke Andet end den tomme Luft — hvad Andet skulde der ogsaa være?

Og bagved drypper det, sjaskende som Tagdryp i en Pyt, og han hører det sprøite op efter hvert tungt Dryp — ikke engang Tordenen kan overdøve det.

Men den vækker ham og ryster ligesom lidt Kraft op i ham, saa han kan rive sig løs.

Og nu staar han ude paa Omgangen.

Han staar ved Gangspillet ligesom hin Aften, og det er Tid at dreie det. For Vinden kommer imod ham — ganske som paa hin Aften — her, hvor den ikke tør komme imod ham. I det Øieblik da han tumlede ud ad Døren var det blikstille, og nu — et Par Sekunder efter — er det en forrygende Blæst. Med Hvin og fjern Susen ud over Landet, med en dump Brusen fra Møllehaven kommer den hyllet i et Snefog af hvide Frugtblomster, der hænge fast i hans Skjæg, klæbe sig mod den lave Bræddevæg og paa Møllekappens Straa. Og han dreier Gangspillet som en Rasende, dreier det som den Gang. Han vilde aldrig have troet, at det