Side:Møllen.djvu/72

Fra Wikisource, det frie bibliotek
Denne side er blevet korrekturlæst

60

— Saadan maa du ikke tage det, Jakob! det kan jo ikke nytte at tage paa Vei, og det sker jo altsammen efter Guds Villie, det veed vi jo. Det er meget bedre at se paa det, som det er, og at kunne tale rolig sammen om det.

Men netop denne Tanke gjorde Manden angst.

— Nei, du skulde slet ikke tale om det, ivrede han. Det sagde Doktoren ogsaa. Lad hende bare ikke sætte sig i Hovedet, at hun skal dø, sagde han, det er det aller Værste i hendes Tilstand … Saadan en fix Idé er i Stand til at slaa hende ihjel, selv om hun ellers kunde have levet, sagde han … Nei, du skal slet ikke tænke paa Døden … Jeg siger ikke Noget til, at du talte med Præsten, det kan jo være rigtig nok, og det har jo ogsaa gjort dig godt, siger du … Men nu skal du ikke tænke paa det længer! tænk heller paa Alt, hvad der er at gjøre, naar du kommer saa vidt, at du kan tage lidt fat igjen.

Christine smilede overbærende, saadan som man smiler ad et egensindigt Barn, hvem man dog maa føie en Smule.

— Lad os da tale om, hvis jeg nu skulde bort — det kan jo dog være, og du saa gifter dig igjen — —

Mølleren foer op — det var netop dette Emne, han ganske hemmelig havde frygtet.