Side:Oliver Twist - Samfundsroman.djvu/161

Fra Wikisource, det frie bibliotek
Denne side er blevet korrekturlæst

161

OLIVER TWIST

Oliver stillede sig op ad et Led, og vilde vente, til Vognen var kørt forbi.
Oliver stillede sig op ad et Led, og vilde vente, til Vognen var kørt forbi.
Oliver stillede sig op ad et Led, og vilde vente, til Vognen var kørt forbi.

Men hun hørte ikke paa ham: »Slip mig, lad mig gaa! Aa mit velsignede Barn! hun er død, — hun dør!«

»Nej!« sagde Doktoren, stærkt bevæget. »Saa sandt Gud er naadig og barmhjertig, skal hun leve, og dèt i mange, mange Aar endnu!«

Den gamle Dame faldt paa Knæ og vilde folde Hænderne. Men den Sjælsstyrke, der saa længe havde holdt hende oppe, var flygtet med det første Takkens Suk, som hun sendte mod Himlen: afmægtig sank hun tilbage i de Arme, som den brave Doktor allerede havde strakt ud for at opfange hende.

33.
En ny Person og en besynderlig Hændelse.

Det var næsten for stor en Lykke at bære. Oliver blev som lamslaaet ved det uventede Budskab; han kunde hverken græde eller tale og havde ingen Ro paa sig. Først efter en lang Tur i den stille Aften fik han Luft i en Strøm af Taarer. Glæden over, hvad der var sket, blev ham pludselig bevidst, og i det samme fornam han, at en næsten uudholdelig Byrde af Angst og Sorg var blevet væltet fra hans Bryst.

Det mørknedes, da han vendte hjemefter, bærende paa en Buket udsøgte Blomster, som skulde smykke Sygeværelset. Han gik rask til,