Side:Over al Forstand.djvu/116

Fra Wikisource, det frie bibliotek
Denne side er blevet korrekturlæst

108

ubegribelige, at Maria selv havde søgt Døden. Og da det var sagt, førte han mig med over i mit Studereværelse … og han trøstede mig, og han talte til mig om Ida, der blev hos mig til det sidste … Ida, der …

— Og saa bad han mig tale over Maria. Selv kunde han ikke.

— Ida kom ind til os… det blev hendes sidste Gang. Hun satte sig stille imellem os og saà frem for sig. Saa smilede hun til os begge og sagde: — Nu gaar vi ud og plukker de dejligste Blomster til hendes Kiste …

— Men Ida naaede ikke saa vidt …

— Ida og Maria blev begravet samme Dag …

— De sidste Ord, hun skrev i Dagbogen, staar med klar og tydelig Skrift: — Det er godt, jeg dør, saa kan Erhardt faa Fred til at sørge over hende. Nu be-